obsession

forferdelig unaturlig

jeg merker at det er så forferdelig unaturlig å skulle stå opp tidligere en 9,
sette seg på en hard stol, helt, helt stille i 5-6 timer for å lese bøker jeg i utgangspunket ikke er interessert i. Hvertfall ikke i den unaturlige posisjonen.
det er en unaturlig situasjon, unaturlig stilling, det er så forferdelig unaturlig å la kroppen være stille så lenge uten å snakke med folk, uten å springe eller bevege kroppen.

sorry, men akkurat nå føles det forferdelig unaturlig å sitte inne på lesesalen når den fargesterke høsten er ute, jula er snart her (oh yes, happy komers thinking, yes) og de jeg tenker på ikke sitter rundt meg

pene mennesker

pene mennesker trenger også komplimenter
de vet det ikke alltid selv, de heller

sivert lever hverdagene videre

Dagene går, tredje og siste klasse på videregående er forbi. Det gikk fort og seint på samme tid. Og nå har Sivert altså begynt i jobb, det e jo klart du må ha dej en jobb sønnen min, hadde moren sagt. Du kan itte bare reka rundt slek må måfå. Og Sivert hadde gjort som hun bad om.

Han bare følger dagene som de kommer, Sivert, han pakker den brune veska, smører matpakka. Tusler avgårde til fabrikken i morgengry, det var der han fikk jobb og nå bærer han sementsekker så svetten siler.

Han er ikke ensom, Sivert, om du trodde det. Nei, han har rikelig med venner, han er omgjengelig og tolerant må vite. Guttene liker han, de får komme til han på fredagskveldene, noe ganger hender det at de kommer lørdag også, for å spille og linke pcene sammen til et stort nettverk. De er som gutter flest, kjøper inn kasser med cola og øl, potetchips med salt og benker seg foran dataen for å knuse hverandre i nettspill. De ler høyt, roper og hoier, noen ganger så høyt at Magda, moren til Sivert, nesten kommer opp på rommet for å finne ut hva som skjer. Men Magda holder seg i tøylene, hun husker hvordan det er å være ung, og neimen om hun skulle være en av de gamle mødrene som bryr seg med hva guttungen gjør på fritida. Magda er snill slik sett. Sivert liker moren sin, det er ikke noen ugreiheter der i gården, nei, de har et greit forhold. Snarere tvert imot, skal jeg være ærlig.

Sivert er høy og lang og tynn, nettopp fylt nitten og har rommet fullt av gutter fra gamleklassen, men noen dager, når guttene i klassen er langt borte og mørket legger seg over det grå huset i Tranebærsveien 4, da lusker han ned i stuen til moren. Hun sitter som vanlig i den slitte skinnsofaen, colaen på bordet og fjernkontrollen i hånden. Det tar nesten ikke feil at hun sitter der med en litt for kort t-skjorte slik at den hvite, litt lubne magen er synlig nedenfor t-skjortekanten. Og ikke vet jeg om Magda bare er veldig klumsete eller om det kunne hendt hvem som helst, men t-skjortene er alltid skitne. Det varierer om det er kaffeflekker, sausflekker eller ketchup, men noe er det på klærne hennes bestandig. Magda følger med på Ungkaren og alle de andre programmene som inneholder kjærlighet og skjebner og begjær. Så setter Sivert seg ned ved siden av moren, slenger bena på bordet helt til Magda kremter som hun pleier, og Sivert skjønner at beina må ned igjen på gulvet der Magda mener de hører hjemme. Og slik sitter de, til både elleve og halv tolv, midnatt nærmer seg, og verden i den lille tv-boksen blir deres lille verden. I krig og kjærlighet er alt lov, pleier Magda å si.

Han er nitten, og skulle gjerne hatt litt mer kjærlighet å skryte av, men det kommer, det kommer sier moren, snart kjæmm drømmedama rekanes på ei fjøl, gutten min, itte vær redd. Sivert blir flau når hun sier det, men han later som ingenting, ser ut i lufta og mumler bekreftende. Men er han helt ærlig med seg selv, gjør det godt når moren sier det, at kjærligheten bare lar vente på seg, men at den kommer. Det gir Sivert fremtidshåp og tro.

same old shit in new wrapping

jeg kunne ønske jeg kunne skrevet noe som var så slående, så treffende, så magisk, så revolusjonerende, så vakkert, at ingenting var sagt før, alt var nytt. 
det kan jeg ikke. det blir 
"same old shit in new wrapping". unni wilhelmsen synger det, 
hun med det røde håret. 

alt er skrevet før, 
og ikke av meg. 

krøll på tråden

at jeg er hjemme uten mobildekning er èn ting
at mobilen datt i do (med alt noe sånn måtte innebære)
er en helt annen historie

nå har jeg hvertfall hverken mobildekning eller telefon

danmark

mulighetstyranniet

Professor i psykologi ved Universitet i Oslo, Fanny Duckert, sier følgende: "Den moderne opphengtheten i diagnoser og individuell patologi, gjør at vi lett mister kontakten med livet som komplisert og krevende. Det er en normal del av livet å føle sorg og å være nedfor. Vi har nok en tendens til å gå for kjapt ut og tenke diagnose, og ikke ha toleranse for ulykkelighet."

I dagens Vårt Land kan vi lese ettertanke(r) fra prest Sunniva Gylver: "Det er en trend i tiden: Å tenke positivt, gripe mulighetene, følge sine drømmer, tro på at bare du vil noe nok, så blir det sånn. Det er en kjerne av sannhet i dette. Det handler om at vår egen innstilling er viktig. Men det kan også bli noe nådeløst over det. Mulighetstyranniet. Har vi det ikke bra, er det vår egen skyld. Jeg møter mange mennesker som har store kamper å kjempe, som ofte skyldes andres svik eller overgrep. De opplever mulighetstyranniet som et nådeløst hån."

Livet er komplekst, og vi er veldig ulike. Å øves opp i å tenke positive tanker tror jeg er sunt og viktig, men det må ikke av den grunn bety at det er feil å ha en mørk vinter over livet sitt i perioder. Skal vi møte, forstå og takle livet, må vi kanskje erkjenne at det ikke er mulig å ta lykkepiller til en hver tid. Det er greit å sitte med følelser som er vonde, det er viktig å ikke undertrykke disse periodene i livet. Utfordringen blir å balansere disse to aspektene; sitt eget ansvar og mulighet til å ta fatt på livet og fylle det med glede, og sitt eget ansvar til å møte livet med troverdighet og akseptere at det kan slå deg i trynet. Jeg synes det ligger noe veldig befriende i denne balansen.

who to blame

Mitt eget hjerte kan ofte være den største dommeren.

optimist

"Robert A. Emmons, professor i psykologi ved University of California, har nylig slått fast at mennesker som er fornøyde og takknemlige, er lykkeligere enn andre. Dessuten lever mennesker som er takknemlige, tilgivende og optimistiske hele 7,4 år lenger enn pessimister."

Du lurer på hva du skal gjøre? Ta deg i nakkeskinnet og takk for livet. Surpomper dør fortere, så det er bare å være litt streng med seg selv og takke. For eksempel for at du ikke går på krykker, ikke har livmorkreft, kan gå på tur i skogen når som helst, at du har en seng med reint sengetøy, fungerende lunger så du slipper å gå med pustemaskin i sekk på ryggen, ikke er allergisk mot pizza og kan skrive.

DET er fint, det.

hër kommer lyckan

i dag ønsker jeg meg til et sted som dette, med trebord, hvitveis og romantisk stillhet hvor jeg kan drømme, le, prate, drikke kaffe og glemme alle innleveringer og eksamener